Ende pere Veyni

Dagene ble hverdager, sånn helt plutselig. Helgene ble helger, på tur til kysten med pizza og pannekaker. Vi satt og skrev om India, barn og utvikling til hver dag ble hverdag. Vi spiste kylling og nanbrød til jeg ikke kunne huske hver gang fra hverandre. Ble jeg en del av det? Livet som puster og tuter i denne byen sentrert rundt Mahatma Gahndi Road. Vi traff mange mennesker som vi likte og noen få som vi ikke likte. Det klokeste mennesket jeg har truffet i India var sjef for et barnehjem. Hun er litt grå i håret og kler sari veldig bra. Etterhvert har vi blitt kjent med barn som bor på barnehjem, og bodd et døgn sammen med ni barn og to mødre. Barn som pyntet seg med ankellenker og neglelakk. Og som lærte meg å si Jeg heter Veyni på malayalam. Ende pere Veyni.

Vi lærte det alle sammen, vi som lever sammen, som ler sammen, som jobber sammen, spiser, sutrer og bor sammen. Fantastiske jenter.

Jeg håper at barna kommer til å synge denne når vi har dradd: "Have you seen my funky chicken? Hwat did you say? I said: Have you seen my funky Chicken? Hwat did You say? I said: Oh ahaha oh ah. Oh ahaha oh ha!" med bevegelser. Som vi lærte dem.

Til slutt en liste, for de som liker det.

Liste over ting jeg gleder meg til å gjøre i India:

• bade
• drikke kaffe
• se Taj Mahal
• spise nanbrød
• spille volleyball
• være sammen med gode mennesker
• lese
• være statist i bollywood film
• ta tog
• ri på kameler
• i ørkenen
• bade
• se kuer
• ha ferie
• få henna på hendene

Hvis Jeg får med meg alt dette er jeg fooooooooooooooooornøyd.

Også bør jeg få lest psykologiboka. Bør er bør.

kokos